Ekspertisens paradoks – hvordan ikke bli lurt av eksperter

Peggy_Marco / Pixabay

Å benytte seg av ekspertise på områder man ikke har ekspertise på selv, er nødvendig. Ekspertise er ofte en forutsetning for et vellykket resultat, og for å kunne manøvrere i ukjent farvann. Men å velge rett ekspertise er også vanskelig, og krever at man velger en rådgiver som ikke utnytter kompleksiteten til sin fordel. Hvordan skal man kunne velge en ekspert på et område man selv ikke er ekspert?

Man leier inn «ekspertise» for å bøte på en mangel ved egen kompetanse eller i egen organisasjon. Det er derfor vanskelig – om ikke umulig – for en «ikke-ekspert» å avdekke at rådgiveren har mangler i sin kompetanse eller vil utnytte situasjonen. Problemet er imidlertid mindre synlig for allmennheten enn for de som har ekspertise innenfor et område, og møter jevnlig rådgivere som hevder å ha ekspertise, men som ikke er ærlig med sin kompetanse eller mangel på sådan overfor sin oppdragsgiver og/eller ikke innser selv manglene ved sin kompetanse.

Innenfor it-kontrakter kan manglende kompetanse bli veldig synlig (som på en del andre spesialområder innenfor jussen) for de som har ekspertise på området, siden dette området krever innsikt i kontraktsrett, rettslige problemstillinger tilknyttet teknologi og prosjekter (som personvern, opphavsrett, regulatoriske krav mv.), innsikt i teknologi, underliggende forretningsdrivere, it-virksomhet og bransjeforhold osv. Ikke minst kreves det at man har erfaring og innsikt i hvordan disse områdene påvirker hverandre. Dessverre får ikke alltid oppdragsgiverne med seg sin «eksperts» manglende kompetanse, siden oppdragsgiveren selv ikke har kompetanse og «ekspertene» kan skjule seg bak tillært fagsjargong og «jusspråk» uten å ha den nødvendig dybdekunnskapen.

Noe av årsaken til at mangler ved ekspertise kan være vanskelig å oppdage ved bruk av rådgivere ved it-kontrakter, er at disse importerer avtaler og prinsipper fra anglosaksiske rettssystemer (som USA og UK) til Norge. Det anglosaksiske legale regimet krever en detaljeringsgrad vi ikke er kjent med under norsk rett, og en stor del av behovet for juridisk ekspertise skriver seg til utarbeidelse og forhandling av kontrakter. Under norsk rett er det ikke behov for den omfattende, uttømmende og gjerne finurlige kontraktteksten man kjenner fra amerikanske forhold, siden vi har et meget godt og dekkende juridisk bakteppe (som jurister omtaler som «bakgrunnsretten»). Ønsker en jurist/advokat en omfattende kontrakt under norsk rett, bør dette derfor få varsellampene til å blinke.

Dette poengteres i en artikkel av Åge Korsvold i artikkelen «En vekstmulighet for advokater» (hvor tittelen nok er ironisk ment), hvor Korsvold fremhever at man skal være bevisst på bruk av konsulenter, og bare dersom konsulenter brukes riktig kan man oppnå å få verdi for pengene. Korsvold mener at advokater utnytter regelrytteri og importen av anglosaksiske avtaler og prinsipper til sin fordel, ved å gjøre kontrakter mer komplekse enn nødvendig. Bruken av feil rådgivere og ekspertise være kostbart, ikke bare ved at utforming og forhandlinger av kontrakten er tidkrevende, men det kan også være direkte ødeleggende for prosessen med å utforme og forhandle frem en kontrakt.

Har én av rådgiverne en «amerikansk» tilnærming og ønsker en omfattende og kompleks avtale, enten det er basert på manglende kompetanse eller ønske om å utnytte kompleksiteten til sin fordel, så kan konsekvensene bli store for partene ved kontrakten. Resultatet vil kunne bli en omfattende og språklig kompleks avtale, og at man ender opp med en avtale kun rådgiverne forstår. At rådgiverne tar mange tusen kroner i timen for sine råd uten å ha tilstrekkelig kompetanse kan være ille nok, men når rådgiverne medfører at forhandlingene av en kontrakt forlenges med mange måneder og man risikerer at forhandlingene kan ende med at det inngås en kontrakt som ikke passer med leveransen, en avtale som ikke er praktisk og anvendbar, og som skaper usikkerhet og uklarhet hos partene, så eksponerer rådgiverne sine oppdragsgivere for enorm risiko. I tillegg vil kostnadene for partene ved utarbeidelse og forhandling av kontrakten kunne bli omfattende, mens for advokatene vil det være gode muligheter for fremtidige inntekter ved at «ekspertene» må innkalles ved hver uklarhet i avtalen.

Det kan synes som et paradoks at det for advokater er en fordel å ha en god motstander ved forhandlinger og kontraktsinngåelse, men prosessen med forhandlinger og utforming av en avtale gir som regel bedre resultat dersom det er tilstrekkelig ekspertise og kompetanse på begge sider av bordet. Det oppstår gode diskusjoner, basert på godt erfaringsgrunnlag og god ekspertise, man snakker «samme språk» og det er enklere å oppnå enighet. Har ikke én av partene tilstrekkelig ekspertise, kan forhandlingene og utformingen av kontrakten bli vanskeligere, med «filing» på ord, tautrekking på uvesentligheter og «opplæring» over bordet.

Å unngå kostbart juristeri og å få rett ekspertise, krever at en er påpasselig når ekspertise skal leies inn. Gode referanser konkret på den aktuelle type jobb, om det er krav i avtale eller prosess som «eksperten» har vanskelig for å forklare på en enkel måte, og om eksperten er ydmyk for områder denne ikke har ekspertise på, er forhold man kan være observant på. Er man ikke tilstrekkelig kritisk til bruk av eksperter, så kan fort rådene koste mer enn de smaker.

Bli den første til å kommentere på "Ekspertisens paradoks – hvordan ikke bli lurt av eksperter"

Legg inn en kommentar

Ikke gå glipp av noe!

Motta nyhetsbrev fra Teknologirett: