Slik lykkes du med it-kontrakter: Misligholdelse og opphør av avtale

Bilde: Blogtrepreneur

Mislighold foreligger hvis en av partene ikke oppfyller forpliktelser etter avtalen, for eksempel at leverandøren ikke leverer til avtalt tid eller kunden ikke betaler som avtalt. Mest vanlig ved it-leveranser er mislighold ved at leverandørens ytelse blir forsinket eller ytelsen ikke blir som avtalt. Dette er femte del i en artikkelserie på fem artikler hvor gås det nærmere gjennom hvordan du lykkes med it-kontrakter. I denne delen omhandles dersom avtalen misligholdes og hvordan avtalen opphører. 

Virkningene av mislighold er, avhengig av hva som er avtalt, at den andre part kan kreve utbedring (retting eller omlevering), prisavslag, time- eller dagbøter, erstatning og ved vesentlig mislighold, heve avtalen. Misligholder kunden vil dette kunne medføre at leverandørens plikter endres, samt erstatning eller endringer i vederlaget, eller heving av avtalen ved vesentlig mislighold. Den andre parts krav ved mislighold kalles sanksjoner, og for at en part skal kreve sanksjoner må denne varsle den andre part (reklamere) innen rimelig tid eller annen avtalt frist.

Det kan avtales incitamenter for å forebygge mislighold. Det mest vanlige er dag- eller timebøter, avhengig av typen ytelse som er avtalt. Noe sjeldnere benyttes bonus som incitament, selv om det kan ha like god eller kanskje bedre effekt ved enkelte typer ytelser. Kunden må da vurdere om hva som er viktigst for denne: Kostnader, kvalitet eller fremdrift. Partene bør vurdere hvilke virkninger incitamenter vil ha for de øvrige deler av avtalen, som for vederlaget, fremdriftsplanen, andre sanksjoner og så videre.

Erstatningsansvar

Regulering av erstatningsansvaret har normalt stor betydning for partene, og ved avtaleforhandlinger er dette et punkt som det brukes mye tid og ressurser på. En av grunnene til dette er at erstatningsansvaret representerer omfanget av den økonomiske risiko partene tar ved leveransen. Erstatningsansvaret reguleres noe ulikt i de enkelte avtaletyper, men som regel tett knyttet til vederlaget for ytelsen. Avgjørende for erstatningsreguleringen er at denne hensyntar den risiko som partene ønsker å ta i kontraktsforholdet.

Leverandøren ønsker normalt å begrense sitt ansvar ved å innskrenke ansvarets omfang (begrense til direkte tap kunden påføres) og tapets størrelse (ofte begrenset til vederlaget etter kontrakten). Leverandøren vil også søke å begrense sitt ansvar for feil i programvare som ikke avdekkes i løpet av godkjennings- og/eller garantiperioden.

Varigheten av avtalen

For anskaffelsesavtaler (standard programvare, tilpasningsprosjekt eller programvareutvikling) vil avtalen gjelde til leveransen er gjennomført, som normalt er utløpet av garantiperioden. Etter dette vil vedlikeholds- og/eller supportavtale gjelde mellom partene, om slik er inngått. Avtales det at anskaffelsesavtalen kan avsluttes, er dette som regel regulert ved avbestillingsrett for kunden. Avbestilling kan da skje etter varsel, og med en plikt for kunden til eventuelt å betale kostnader i forbindelse med avviklingen av leveransen og et avbestillingsvederlag.

For avtaler av løpende karakter, som vedlikeholds-, konsulent- eller driftsavtaler, vil opphøret av avtalen reguleres gjennom en rett til oppsigelse etter varsel.

Virkninger av avtalens opphør bør reguleres, som at partene skal tilbakelevere materiell, programvare med videre, som er mottatt. Dette bør gjelde uansett om avtalen opphører som følge av mislighold eller oppsigelse/avbestilling.

Tvister

Det kan oppstå tvister underveis i leveransen som kun gjelder deler av leveransen. Som eksempel ble det i forrige artikkel i serien nevnt uenighet mellom partene om en del av leveransen skal anses som endring som kunden må betale tilleggsvederlag for eller skal anses som en del av den avtalte ytelse. Avtalen bør regulere at slike tvister skal søkes løst uten at andre deler av leveransen blir skadelidende. Dette kan eksempelvis gjøres med forhandlinger eller oppmann (se boks om alternativer for tviste- løsning). Andre tilfeller som bør søkes løst på tilsvarende måte er godkjennelser av tester og hele eller deler av ytelsen.

For tvister ellers kan det være hensiktsmessig å regulere at det skal søkes ulike tvisteløsninger dersom partene ikke kommer til enighet, for eksempel først forhandlinger, så en oppmannsanbefaling og så domstols- eller voldgiftsbehandling.

Alternativer for løsning av tvister
  • Forhandlinger/megling. De fleste tvister løses ved forhandlinger, og prosedyre for forhandlinger bør avtalereguleres hvor forhandlingene skal eskaleres trinnvis og eventuelt bistås med megler.
  • Oppmann/uavhengig ekspert. Partene kan overlate til tredjepart å forebygge tvist eller avgjøre oppstått tvist. Tredjeparten kan enten gi anbefaling eller fatte avgjørelse som partene må rette seg etter.
  • Ordinære domstoler. Partene bringer tvisten inn for forliksrådet eller tingretten, og avgjørelsen kan ankes til lagmannsrett og eventuelt Høyesterett. Tvisten vil kunne avgjøres i tingretten etter ca. seks måneder.
  • Voldgift. Privat tvisteløsning som sikrer konfidensialitet og raskere avgjørelse enn de ordinærere domstolene, samt at dommerne har den rette fagekspertise. Avgjørelsen kan ikke påankes, og voldgiftsprosessen kan bli mer kostbar enn ordinær domstolsbehandling.

Dette er del av en artikkelserie som tidligere er publisert i Computerworld som består av følgende artikler:

Bli den første til å kommentere på "Slik lykkes du med it-kontrakter: Misligholdelse og opphør av avtale"

Legg inn en kommentar

Ikke gå glipp av noe!

Motta nyhetsbrev fra Teknologirett: